«Hører du den hemmelige sangen, røster som forenes til et kor?»
Av Toril Fagerland
Mange korsangere har savnet sangøvelsene den siste tiden. Vi var midt i domkorets opplading mot «Skapelsen» da Norge ble stengt. Både konserter og korøvelser er lagt på is.
Likevel er det som om ordene sitert fra Eyvind Skeies salme oppfylles. En kantor inviterte i denne tiden til korøvelser på nett og laget en sammensatt gospelkorvideo med bidrag fra deltakere verden over. Det illustrerer så fint strofen «røster som forenes til et kor».
Det heter seg at når ei dør stenges, åpnes et vindu. Dørene til kirka har vært stengt. Fremdeles vil vi måtte leve med begrensninger. Imidlertid åpnes et virtuelt vindu til et grenseløst kirkerom. Folket blir kirka. Grensene viskes ut mellom sokn og bispedømmer, nasjoner og kontinenter. Vi er kirke uavhengig av grenser, land og språk. Vi ser «hvordan jordens folk og stammer samles til et folk som ber og tror.» For nettopp nå trenger vi noe å tro på. Vi trenger et fellesskap med fokus ut over oss selv og vårt skjøre samfunn.
Ordet er levende. Ordet når muligens flere nå enn når kirkedørene er åpne. For noen er det lettere å stikke hodet inn det åpne virtuelle vinduet enn å gå inn gjennom kirkedøra. Den usynlige kirka mobiliseres. Før påske leste jeg en tankevekkende artikkel av Reiulf Pedersen på kirkas nettsider om nettopp «den usynlige kirka». «For tiden har vi en menighet som bare er usynlig. Vi kan ikke møtes. Jeg har i min jobb som prest opplevd at «den usynlige kirka» er større enn den vi ser i kirkebenkene på gudstjenesten. Nå er den blitt litt større. Vi sitter hjemme, og for mange er timene i ensomhet en påkjenning.»
Denne usynlige kirkevirkeligheten er utfordrende både for den enkelte og fellesskapet. På tross av at kirka er usynlig – for hverandre og for verden – så er den på ingen måte usynlig for Gud. Han ser hver enkelt, den som kan være fysisk til stede og den som selvvalgt eller tvunget holder seg skjult. Kristendommen settes på prøve. Vi er vant til og samles fritt. På denne måten kan vi kjenne på et nærere fellesskap med kristne i land der troen er under press.
Selv om samfunnet etterhvert åpnes, vet vi lite om hvordan framtida blir. Verden kan forandre seg, men Gud er uforanderlig! Ordet er en utømmelig livgivende kilde. Sosiale medier visualiserer dette. Vi får kirka rett inn i stua. Nå kan vi kjenne på viktigheten av og gleden ved et fellesskap av den verdensvide kirke.
Virus og trusler utenfra kan stenge kirkens dører. Døren inn til Guds rike kan verken makter eller myndigheter stenge. «Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge,» sier Jesus. (Åp 3,8) Det er et budskap med håp til oss nettopp nå.
Se, våre føtter er lette på fjellet!
Vi kommer med budskap om fred.
Midt mellom folkene løfter vi navnet
til ham som har bøyet seg ned.
Eyvind Skeie i Norsk salmebok nr. 699